Lever du her og nå, eller bare eksisterer du?

okt 28, 2015

 

 

Hun går inn på trikken. Gir et kort nikk til trikkeføreren og skynder seg videre innover.

 

Det sitter mange mennesker der, men ingen sitter ved siden av hverandre. Hun finner en ledig plass og setter seg ned. Det har vært en travel morgen med alt som skulle ordnes. Nå skal det bli godt å slappe av, uten noen som helst forstyrrelser. Hun synker ned i setet og inn i sin egen lille boble, setter musikken i øret og stenger resten av verden ute.

 

Trikken går saktere nå. Hun ser ut av vinduet. Det er mange folk som fyller gaten, det er jo midt i lunchtiden. Noen mennesker raser av sted, andre beveger seg så vidt.

 

Hender som holder en mobilHun ser en kvinne, eller kanskje det er en jente, det er ikke så lett å se forskjell på det i disse dager. Alle går jo i samme klær, ungdom som voksen. Denne personen går sakte bortover gaten med mobiltelefonen i hånda. Hun ser på telefonen, gir den noen få tastetrykk, og smiler lykkelig. Litt lenger borti gaten, rett ved kaffehjørnet, står en mann med pekefingeren opp i ansiktet på en annen mann. Han ser virkelig hissig ut.  

 

Hun kan ikke annet en å forundre seg over alle episodene som skjer rett utenfor trikkevinduet.

 

Så mange forskjellige liv, skjebner, samlet på en og samme plass. Men ingen av individene ser ut til ense hverandre. Alle går i hver sin retning. Alle er oppslukt av sitt eget liv, i sin egen lille verden. Verden utenfor dem, er ikke-eksisterende. Alt dette ser hun fra et trikkevindu.

 

Hun lurer på om hun selv er så lite tilstede i denne verden. I nuet. Hvis dette er tilfellet, da må hun virkelig skjerpe seg. Hva får hun ut av livet ved å ikke være tilstede? Ingenting. Hun går jo glipp av all moroa. Livet passerer rett foran øynene på henne, uten at hun har levd det.

 

[Tweet «Hva får hun ut av livet ved å ikke være tilstede? Ingenting. Hun går jo glipp av all moroa.»]

 

Damne kikker ut av et trikkevinduI det øyeblikk bestemmer hun seg. Hun skal være mer tilstede i nuet. I samme sekund hun tenker dette, klarner verden opp, rett foran øynene hennes. Plutselig ser hun lysere og klarere. Folkene blir mer virkelige, menneskelige, ikke bare noen skapninger som bever seg foran henne.

 

Sannelig, dette var en helt annen start på dagen enn hun hadde ventet seg. Og i det hun går av trikken, hører hun plutselig sin egen stemme si hei til en fremmed mann som er på vei inn i trikken. Med ett vet hun at dette er et vendepunkt. Hun har oppdaget verden på ny, hun skal ut å leve sammen med den, ikke bare i den!

 

Perleklem fra

Signatur